Herregud! Hva har jeg gjort?! Jeg bråbestemte meg for å ta en to ukers pause fra Facebook, og nå sitter jeg her en time senere og føler meg tom og rar inni meg, som om jeg har en ut-av-meg-selv-opplevelse hvor jeg lever i en verden som jeg ikke lenger er tilskuer til..... Neidaaaa :-) Det ække så gæli. Enda. Heldigvis.
To netter på rad har jeg drømt at jeg har kommentert en status på Facebook. Da er det kanskje på tide å ta en pause.
Vi klarte oss fint før også, selv om vi ikke visste hva alle holdt på med hele tiden. Jeg er jo tross alt så gammel at jeg har levd i en tid da det var ganske uvanlig å ha telefon! Fast-telefon, altså. Det er forresten ganske uvanlig nå også, men jeg har altså overlevd at det var helt uvanlig å ha fast-telefon til at det var helt uvanlig ikke å ha fast-telefon til at det igjen er helt uvanlig å ha fast-telefon. Og før det var uvanlig å ha fast-telefon første gangen, da måtte vi faktisk gå på uanmeldt besøk til hverandre. Fraser som: "Kommer du ut?" eller "Kan jeg få være inne hos deg?" var helt vanlig. Og det hørte til sjeldenheten at noen svarte "Nei, det passer ikke.", men hvis noen gjorde det, så var det bare å gå videre til nestemann, eller gå hjem igjen. Jeg har egentlig aldri tenkt over det, men hvordan var det egentlig for de voksne når de skulle planlegge besøk og turer og sånt? Sendte de brev da.....: "Kjære Ruth. Passer det at vi kommer på besøk den 18. i neste måned? Hilsen Aud" .... "Kjære Aud. Nei, den 18. passer dessverre ikke. Hva med den 22. Hilsen Ruth?" .... "Kjære Ruth. Åh, det var synd. Den 22. var vi dessverre opptatt. Hva med den 28.?" Fryktelig tungvint da! Men sånn er det jo alltid hvis man skal planlegge noe nå. Det går gjerne 10-12 mailer/sms frem og tilbake før man finner en passende dato for alle. Uansett, da det ble sånn passe vanlig å ha fast-telefon kunne man ofte høre replikken: "Jeg tar'n!!!" mens hele familien stormet til telefonen og var kjempespente på hvem det var som ringte.
Men nå er jeg helt på jordet. Det var livet uten Facebook jeg skulle skrive om, og det behøver jo ikke å bli helt gamledager bare fordi Facebook ikke er tilgjengelig for meg. Jeg har jo fortsatt nettaviser, sms, mail, telefon (sånn vanlig prating), instagram, runkeeper, app-store, blogg, Google, iTunes, kamera og sånne ting. Så jeg har jo litt å drive med allikevel.
Men det er litt rart.... Nå kom jeg jo på at vi alltid pleier å avtale møter med revygruppa på Facebook! Tenk om de har møte uten meg! Får håpe de har vett på å sende meg en sms og etterlyse meg når jeg ikke gir lyd fra meg på møteinnkallelsen på Facebook.
Også Hanne som har laget sånn morsom side på Facebook, siden vi skal til Hafjell om noen uker. Der driver vi og planlegger og sånt. Eller, vi har ikke planlagt så mye på den siden enda. Vi har i grunnen bare lagt ut gamle bilder og noen bilder av snø. Jeg snakker jo med Hanne uansett, så jeg får sikkert vite det hvis det er noe viktig som planlegges.
Men hva med alle som har bursdag de neste to ukene som jeg kommer til å glemme og gratulere med dagen, fordi jeg ikke får noen påminnelse?! Kommer de til å bli kjempeskuffet for at akkurat jeg glemmer å gratulere? Har man egentlig oversikt over hvem som gratulerer deg med dagen på Facebook? Og hva hvis jeg gjør noe kjempegøy og ikke får lagt ut skrytemelding?! Men det er jo i grunnen det jeg vil ha pause fra; alle de perfekte Facebook statusene om hvor perfekt folk har det hele tiden. Verdens beste kjæreste, verdens søteste barn, verdens snilleste mann, innsjekkinger på diverse treningssentre, oppdateringer fra en helg full av spennende aktiviteter osv. Egentlig er det ikke det jeg blir lei av, jeg blir lei av meg selv siden jeg gidder å henge meg opp i det.
Men nå har jeg vært på trening.
Og nå skal jeg ha en perfekt kveld med verdens beste Larsen på Lørenskog kino.
Ka:-)
